Drømmen om en annen jobb

 

Før var det sånn: Du står opp hver morgen, går på jobben, kommer hjem, legger deg, står opp neste dag og går på jobben, på jobben, på jobben. Og ganske sakte kommer den snikende følelsen: Var dette det hele? Selve livet?

Så kom koronaen. Mer tid hjemme gir mer tid til å tenke. Pust, lunger og livskraft varer ikke evig. Dette har vi alltid visst, men nå blir det påtrengende klart. Bruker jeg livet mitt klokt? Finnes det noe annet der ute? En jobb og et arbeid som er skapt for meg?

Bare tanken føles respektløs og luksuriøs i en tid der arbeidsledigheten i Norge med ett ble høy og skremmende. For ikke å snakke om hvordan det står til i resten av verden. Hvis du har en jobb, får du sannelig være fornøyd. EU sliter, smitten brer seg, Trump kan vinne valget ­– og du drømmer om et nytt liv?

Det er pietismen som stikker frem det stygge hodet sitt, i allianse med Aksel og Jante. Vi må se dem knallhardt inn i øynene og avvise alle forsøk på undergraving. Menneskers strev for å havne på rett jobbhylle er både samfunnsøkonomisk smart og absolutt ikke luksuriøst.

Hadde vi bare visst hva rett hylle var. «Ditt kall i livet ligger i skjæringspunktet mellom verdens behov og dine talenter», sier Aristoteles. Thank you for nothing, sier jeg. Problemet er at verdens behov er overveldende, egne talenter diffuse og huslånet relativt konstant.

Så da sitter man der, med papp-vin og jobb-blues. Trøst deg med at det er ganske vanlig, korona eller ikke. Du er ikke den eneste som får en dipp rundt 39. Kall det tvil, kall det uro eller kall det identitetskrise. For de fleste er det mest snakk om en gryende rastløshet: Hei, skal det skje noe her snart? Noe annet?

Og du behøver ikke være 39. Noen får eksistensiell tvil når de er 28 – eller 54 – eller både når de er 28 og 54. Jeg rammes for eksempel jevnlig. Under et tidligere anfall skrev jeg bok om temaet. Nå forfølger jeg uroen i en egen podkast om arbeidslivet. Mens jeg innbitt håndterer mikrofoner og opptaker for å bevise at også godt voksne kvinner kan lære seg ny teknologi (ja, faktisk!), snakker jeg med mennesker om deres tvil og anfektelser rundt jobben, karrieren og poenget med det hele. Samtidig surrer det oppe i mitt eget hode: Men hva med meg da?

Jeg treffer en musiker av Guds nåde i Rosendal. Det er neppe bare nåden, men også de berømte 10 000 timene med øving som gjør at han kan spille Bach som han gjør. Etter forestillingen er det vanskelig å ha en normal samtale. Hans kolossale prestasjon ligger mellom oss, jeg blir sjenert. Så spør han hva jeg holder på med og blir veldig interessert. Han har spilt siden han var fire og er usikker på om han skal holde på med dette resten av livet. Nå lurer han på om han skal begynne med noe annet.

Vi trenger endring mer enn vi vet om.

Jobber forandrer seg. Mennesker forandrer seg. Men vi gjør det ikke alltid i takt. Det som en gang var en glitrende match mellom deg og jobben din, behøver ikke være det i dag.

Kanskje virket det der og da som en god idé å satse på samfunnsgeografi og en karriere i det offentlige. Hvem kunne ant at departementet ville bli invadert av horder av kommunikasjonsmedarbeidere og din faglige ekspertise jevnlig underminert? Ingen. Eller at du strengt tatt aldri var skapt for saksbehandling og tregheten i et stort system? Ingen.

Men å ta konsekvensen av dette og faktisk slutte, er noe annet. Jobber med høy status er ekstra vanskelig å slutte i. Hvem går frivillig fra arkitektjobb til saksbehandler i Nav? De som er lei av ubetalt konkurransearbeid og vil gjøre en innsats for samfunnet, kanskje? Eller de som rett og slett vil kunne logge seg av etter 7,5 helt greie timer før de tar en tur på fjorden med kajakken.

Jobber kan se veldig annerledes ut fra innsiden enn på utsiden. Vi må ikke la andres forventninger og fordommer styre våre liv. Bare du vet hva som er bra for deg.

Egentlig er det ikke så viktig hva dine gamle studievenner tenker om at du forlater juss-karrieren og blir interiørdesigner. Hvis du får et kick av å blande Scandinavian design med tekstiler fra India, fint for deg. I et annet miljø kan din nye jobb bli sett på med helt andre øyne. Endring av jobb og karriere innebærer ofte en utskiftning av deler av venneflokken.

Status er en ting. Lønn er noe annet. Det må gå rundt på et vis. Men følelsen av å være helt låst er sjelden rasjonell. Det er mange måter å leve på – og flere veier til givende arbeidsdager og penger på konto.

Min egen famling brakte meg til en ukes sommerskole på Alain de Bottons nyskapende School of Life i London. Det er en upolitisk og sekulær organisasjon som har som formål å hjelpe mennesker til å leve bevisste og gode liv gjennom å tilby blant annet kurs, workshops, filmer og bøker. Jobb, kjærlighet og relasjoner er sentrale tema.

Jeg tok selveste flaggskipet: en ukes kurs i trange lokaler. Dette var for noen år siden, da næringslivet var på stigende kurs og skumle pandemier bare fantes på film.

Vi var en internasjonal gruppe på 24 kvinner og menn i aldersgruppen 17 – 70, alle på leit etter bedre relasjoner og et mer meningsfullt arbeidsliv. Noen var mer ydmyke enn andre. 27 år gamle Shadia fra Saudi-Arabia sa hun bare hadde ett ønske: Å få lov av pappa til å jobbe.

Det ble en uke med refleksjon og introspeksjon. På tvers av nasjoner og generasjoner vokste det frem en felles erkjennelse av at mange av våre valg er tilfeldige, påvirket av foreldre, venner og trender i tiden. Tilfeldig betyr ikke nødvendigvis feil. Mange sa likevel de ville valgt en annen yrkesvei eller karriere i dag. Men hva?

Vi ble bedt om å gå til barndommen. Hva likte dere å bruke tid på? Jeg husker jeg da som nå likte å være i fred og lese bøker.

Oppsøk misunnelsen! var neste tips. Der er det mange ledetråder å hente. Jeg var skeptisk. Jeg er ikke noen misunnelig person, sa jeg til læreren. Joda, sa han. Det er du. Du må bare kjenne bedre etter.

Hmm. Jeg er ikke misunnelig på Kristin Skogen Lund, selv om jeg har stor respekt for henne som leder. Jeg er heller ikke misunnelig på kollega Henning eller kollega Thomas, som jeg vet er flinkere konsulenter enn meg. Og jeg er kanskje en smule oppgitt, men ikke misunnelig på alle dem som bare leverer konsulent-hyllevare og likevel tjener mye bedre enn meg.

Så skjønte jeg det. Flere ganger i året hogger det til et sted i maveregionen, og jeg blir i skikkelig møkkahumør. Det er når mediene skriver om årets debutanter. Jeg skummer av følelser jeg ikke forstår. Og faller iblant så dypt at jeg holder små foredrag for min mann over frokostbordet om hvor mye bedre jeg kunne ha skrevet den romanen (som jeg på dette tidspunktet ikke har lest). Jeg hadde faktisk samme idé i fjor! Han lytter, men vet at sjansene for Boeuf bourguignon eller nattlig hygge reduseres kraftig hvis han stiller det opplagte spørsmålet: Ja, hvorfor skrev du den ikke?

Andre har sine demoner. Det er en klassisk fallgruve å piske seg selv igjen og igjen for valg man tok eller unnlot å ta. Jeg skulle blitt psykolog! Jeg skulle bare sikret meg de ekstrapoengene og gjøvet løs på psykologstudiet!

Lærerne på School of Life oppfordrer til en porsjon raushet: Vi må tilgi oss selv for at mange av våre valg viser seg å være blundere. Tross alt er vi amatører i livet, og først langt oppe i årene skjønner vi hvordan ting henger sammen. Da er det til gjengjeld ofte for sent. Vi er uskyldige ofre for et vesentlig samfunnsproblem. Vi velger jobb og karriere uten å kjenne til det viktigste verktøyet i alle yrker: oss selv.

Å bli kjent med seg selv er en livslang sudoku. Forvirrende motsetninger gjør at den ikke går opp. Er du glad i folk og liv og røre – men trives aller best på hjemmekontoret? Analytisk sterk, men foretrekker praktisk arbeid? Idealistisk orientert, men deler Kiellands sans for østers og champagne?

Vi har ikke sjans til å løse gåten JEG når vi er tenåringer eller helt unge. Det er for mye annet som skjer. Søknadsfristen til samordna opptak kommer brått på ­– bare å krysse av og trykke send. Det hjelper ikke at våre rollemodeller kommer fra et begrenset utvalg. Mor, far, onkel og et knippe kjente. De vil gjerne hjelpe, men er oppvokst i en annen tid og har andre referanser. Hva med lektor eller ingeniør, pleide min mor å foreslå. Hun er selv tannlege og legger vekt på å ha et åpent sinn.

En av Norges fremste spesialister på kirkekunst og kirkearkitektur, Oddbjørn Sørmoen, måtte omveien rundt BI og markedsføringsjobb, før han skjønte at det var helt feil. Løsningen ble terapi, nytt studielån og en magistergrad i kunsthistorie. Han hadde vokst opp i en kjøpmannsfamilie på Kongsvinger og koblet som ung aldri interessen for kunst og kultur med arbeidslivet.

Noen går på jobben med en klump i magen og følelsen av at de dør litt hver dag. Det er de som stryker «Gabriellas sang» fra spillelisten og tenker at «Jag vill känna att jag lever» uansett bare gjelder etter 16.00. Endring blir for krevende, for dyrt, for usikkert. Men å ikke foreta seg noe har også en pris. Vi har en tendens til å undervurdere den. Et vanlig substitutt er å pushe drømmen på neste generasjon. Det er ikke bare annen generasjons innvandrere som får denne børen lagt på sine skuldre.

Jeg blir glad av å møte mennesker som tar dagene sine på alvor. Litteraturkritikeren Cathrine Krøger begynte på sykepleierstudiet i en alder av 50. Hun savnet å gjøre noe «ordentlig» og ville ikke risikere å stå overfor St. Peter og si at hun hadde brukt hele livet på å kjefte på forfattere. Nå kombinerer hun nattevakter på Ullevål med litteraturanmeldelser i Dagbladet. Hun får bruke både hode og hender og opplever at de to jobbene beriker hverandre.

Kanskje er hender et nøkkelord for flere av oss. Siri Helle skriver sensuelt og vakkert om gleden ved å bruke hendene sine i boken Med berre nevane. Eit forsvar for praktisk arbeid. Hun er kritisk til den ensidige satsingen på teoretisk utdannelse og jobber som bare krever hodearbeid. Selv er hun lykkelig med motorsagen alene i skogen og tror vi har mistet noe vesentlig og dypt menneskelig, når vi ikke lenger arbeider med hendene.

Selv arbeider Helle som skribent og journalist, snekker-assistent og geitebudeie. Hun vil sikkert ikke ha det sittende på seg, men hun er et levende eksempel på et begrep lansert av filosofen Charles Handy: porteføljekarriere. Det innebærer ingen fast jobb eller arbeidsgiver, men en portefølje av ulike oppdrag og engasjement. Velegnet for å dyrke ulike interesser, men sjelden gunstig for alt det traurige vi også må huske på; pensjon og trygderettigheter. Likevel kan det være en løsning for søkende sjeler med større behov for frihet enn for trygghet.

Det er mange som ønsker å frigjøre seg fra pc-en og kontorplassen i landskap. Ingeniøren Truls (63) var lei byråkrati, prosjektmøter og endringsavvik og hadde fremdeles noen år igjen i arbeidslivet. Han ville gjøre noe praktisk. Nå er han banemester i det lokale idrettslaget og så blid at man kan mistenke ham for at det er selveste guttedrømmen som går i oppfyllelse. Han får kjøre Stor Bil. Hver dag!

I Studs Terkels usedvanlige bok fra 1972, Working: People Talk About What They Do and How They Feel About What They Do, forteller over hundre amerikanere i ulike yrker detaljert om sin arbeidsdag. Å lese boken er en tidsreise som viser hvordan verden har endret seg de siste 50 årene. Samtidig er den en påminnelse om det som ikke endrer seg: ønsket om anerkjennelse og respekt for den jobben man gjør.

Et påfallende trekk i boken er at de som ser ut til å finne mest mening i jobben sin, er mennesker med et håndgripelig arbeid – tannlegen som setter sin ære i å forbedre pasientens utseende, og bokbinderen som redder en 400 år gammel bok for ettertiden. Det får meg til å undres. Skyldes vår tids rastløshet at veldig mange av oss har arbeid som vi ikke ser noe konkret resultat av? Vi legger inn energi og hard jobbing, men inngår i et system og ser ikke alltid verdien av egen innsats. De færreste er like heldige som nevrokirurgen Henry. Han avslutter hver operasjon med følgende kommentar: Another life saved.

Jeg reflekterer over alle årene jeg har brukt på å hjelpe organisasjoner med strategisamlinger, lederprogram og medarbeiderutvikling. Resultatene er ikke lette å måle. Er det noen vits? Skaper det endring og utvikling? Jeg er ikke sikker. Men jeg har snart fødselsdag og velger å tro det.

Dessuten har det betalt for barnas pianotimer. En del av taket over hodet. 17. mai-festene for venner og familie. Aktverdige formål alt sammen. En god slump har gått til skatt. Heldigvis, tenker jeg. Min gamle far fikk dø i fred, med omsorg og rent sengetøy på Diakonhjemmet.

Vi som flanerer rundt på toppen av Maslows behovspyramide, kan lett glemme at det ikke er så veldig lenge siden begrepet meningsfull jobb var et fremmedord. Jobben var levebrødet. Slik er det fortsatt. Men på samme måte som at forventningen til barnas matpakke har endret seg; to skiver med brunost holder ikke lenger, det skal være nystekt kyllingbryst på en seng av quiona med hjerteutskåret agurk, har forventningen til arbeidslivet også endret seg. Morsom, utviklende og meningsfull, er store tilleggskrav for jobben og av relativt ny opprinnelse. Ordet «fulfilment» fantes ikke engang i Samuel Johnsons anerkjente Dictionary fra 1755.

På et eller annet punkt må vi muligens si: Det var dette det ble. Vårt arbeidsliv ble ikke grensesprengende, unikt og noe som vil gå inn i historien. Men vi sørget for oss selv og våre, glimtet til iblant og fylte en plass i det store samfunnsmaskineriet. En helt OK karriere og arbeidsliv.

Eller kanskje ikke? Husk at pusten fremdeles er god, hjertet banker, og du er akkurat passe tykk. Du har fremdeles mulighet til å gli inn på ein våg du ikkje har visst um.

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.