Sitatet kommer fra Mae West, og det er mulig hun tenkte på champagne – eller høye, mørke menn. I så fall er vi tilbøyelig til å si oss enige. Men for øvrig tror jeg vi skal ta Mae Wests ord med en klype salt. For mye av noe som er veldig bra, kan faktisk bli veldig dårlig.

Det gjelder også dine gode kvaliteter: De sidene av deg selv som du er vant til å tenke på som dine klare fortrinn, dine styrker, det du alltid får skryt for i medarbeidersamtalen. Du er så målrettet! Du er så kreativ! Eller: Du er så omsorgsfull! Alt dette er positive egenskaper. Hvordan kan det bli feil?

Mennesker som er for målrettet, kan bli hensynsløse og trampe uforferdet av gårde. Ellevilt kreative personer kan gå seg bort i ideer, prosjekter og muligheter – uten å gjennomføre noe som helst. Og omsorgsfulle mennesker kan bli så grenseløse i sin empati at de mest av alt skaper irritasjon.

Det handler om overdreven bruk av sterke sider – eller av din kjernekvalitet, som nederlandske Daniel Ofman kaller det. Han står bak modellen Kjernekvadranten, som er mye brukt i leder- og organisasjonsutvikling internasjonalt. Modellen viser en vei til selvinnsikt og er også kjent i Norge under navnet talentoverslag. Overslaget, eller fallgruven, er det som skjer når du pusher din sterke side for hardt, i troen på at jo mer, jo bedre.

For å unngå denne fallgruven bør du bevisstgjøre deg på hva som er det motsatte av din styrke – og tilegne deg en dose av de kvalitetene. Målrettede personer bør innføre noen gram fleksibilitet, de kreative en smule struktur, og de empatiske en porsjon fornuft. Ikke så mye at kjernekvaliteten falmer, men tilstrekkelig til at den sterke siden holdes i tømme av sin motsats.

Mange har et uklart forhold til sine kjernekvaliteter. Når jeg i møte med ledere og medarbeidere spør om hva de regner som sine sterke sider, vrir de fleste seg i stolen. Hvis jeg presser på, kommer det kanskje «jeg er rimelig faglig sterk». Men der går grensen! Vi lever fremdeles i skyggen av janteloven og sliter med å innrømme for oss selv og andre at vi faktisk har noen unike, gode kvaliteter.

I tillegg til at dette er unødvendig smålåtent, har det også konsekvenser for produktiviteten på jobben. Prosesser, samskaping og kommunikasjon er nøkkelord for kunnskapssamfunnet – og du er ditt eget viktigste arbeidsverktøy. Din personlighet og din evne til å bruke din kompetanse er viktigere enn mastergrader og fancy programmer. Å lykkes innebærer i økende grad å kunne samarbeide med andre. Det er de som klarer å få ut det beste av andre – og av seg selv –som oppnår resultater.

Dessverre lykkes mange bare sånn passe med samarbeid. En årsak kan paradoksalt nok være at de er for lite selvopptatte. De har rett og slett et uklart forhold til hva som gir energi og glede – eller som er sinnssykt irriterende. Og de har sjelden tenkt over hvordan de virker på andre, positivt eller negativt. Konsekvensen er at de ikke vet hva som bidrar til at arbeidsdagen blir glitrende eller et energisluk.

Hadde vi hatt et så uklart forhold til våre øvrige arbeidsverktøy, for eksempel PC-en, ville det vært mye snakk om produktivitetstap. Men når det gjelder mennesker, ikke minst oss selv, er det som om vi bare godtar at vi er uforutsigbare mysterier. Eller som en irritert leder sa til meg en gang: «Jeg er den jeg er. De får det de får. Det blir det det blir.»

Med et sånt utgangspunkt kommer vi ikke videre. Vi trenger nysgjerrighet og interesse for oss selv. Vi trenger å anerkjenne våre sterke sider og innse at vi iblant overdriver bruken av dem. Bare på den måten kan vi justere vår atferd slik at vi blir vår mest konstruktive og positive utgave.

Bonusen er at denne introspektive analysen også er godt for samarbeidet med andre. Ved å bruke tid og krefter på å bli kjent med deg selv, får du et punkt å orientere deg fra når du skal prøve å skjønne hvordan de andre er skrudd sammen.